Granbarkbillen – levevis, skader og mottiltak

publishedVersio

Overvåking- og kartleggingsprogram for importerte trelevende insekter 2022

Prosjektet er finansiert av Mattilsynet og arbeidet er utført av Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Prosjektets hovedfunksjon er et beredskapslager av feller og luktstoffer som kan benyttes for overvåking ved introduksjon av skadeinsekter i skog. I hovedsak fokuserer prosjektet på Anoplophora- og Agrilus-arter, men andre skadeinsekter inkludert på EPPOs liste over karanteneskadegjørere er også inkludert. I 2022, ved hjelp av fangstmetodikk som ble etablert i 2021, ble fangsteffektiviteten til fire attraktanter testet ved to lokaliteter. Ingen karanteneskadegjørere ble fanget.Overvåking- og kartleggingsprogram for importerte trelevende insekter 2022publishedVersio

Granbarkbillen. Registrering av bestandsstørrelser i 2023

I 2023 går fangstene av stor granbarkbille opp i alle fylker med unntak av Vestfold og Nordland. Årets fangster er spesielt høye i Akershus og Oslo, Buskerud og Oppland. I Buskerud, Hedmark og Telemark er fangstene de høyeste på 10-20 år, og i Oppland er fangstene de høyeste noensinne. For Sør-Norge sett under ett må man tilbake til 1994 for å finne høyere fangster. I noen fylker kan årets økning være en forsinket respons på stormfellingene i november 2021, siden stormrammede områder i Oppland og Buskerud har spesielt høye verdier. Det rapporteres om en del angrep på stående skog i områder som ble rammet av vesentlige vindfellinger under stormen i 2021. Årets barkbillesesong var preget av en svært tørr og varm juni, mens juli og august var svært til ekstremt våt og til dels kjølig. Det varme været i juni var gunstig for flukt, egglegging og larveutvikling hos granbarkbillen. Tørken kan også ha stresset granskogen og gjort den mindre motstandsdyktig mot barkbilleangrep. Det våte og kjølige været resten av sommeren har trolig vært positivt for trærne og noe negativt for billene. Men for 2023-sesongen sett under ett har trolig ikke en våt og kjølig avslutning fullt ut veid opp for tørken i juni. En eventuell økning i billebestandene som følge av juni-tørken i år forventes først å komme om noen år. Beregninger fra en temperaturbasert utviklingsmodell indikerer at granbarkbillene per 1. oktober kan ha rukket å gjennomføre to generasjoner i området rundt Oslofjorden og langs sørlandskysten.Granbarkbillen. Registrering av bestandsstørrelser i 2023publishedVersio

Granbarkbillen. Registrering av bestandsstørrelsene i 2022

Samtlige fylker i barkbilleovervåkingen viser en nedgang i fangstene i 2022. Dette kan skyldes at effekten av tørken i 2018 avtar, men nye vindfellinger og tørkeperioder i 2022 kan bidra til nye økninger i årene som kommer. Mange rapporter om døde graner på sensommeren kan knyttes til en svært tørr sesong i deler av Sør-Norge, men en eventuell økning i billebestandene forventes å komme senere. De høyeste fangstene i år ble registrert i Vestfold og tilgrensende områder (Kongsberg og Telemark), der det noen steder også ble rapportert om en del barkbilleangrep. Beregninger fra en temperaturdrevet utviklingsmodell indikerer at granbarkbillene kan ha gjennomført to generasjoner denne sesongen i områder rundt Oslofjorden. Dette åpner muligheten for to fluktperioder og mer skade på grunn av granbarkbillene. Lavt nivå av granbarkbiller i Trøndelag og Helgeland kan forklares med at sesongen startet sent og at været har vært fuktig og kjølig i store deler av sommeren i denne landsdelen.publishedVersio

Overvåking- og kartleggingsprogram for furuvednematode og Monochamus 2022

Overvåkingsprogrammet i 2022 omfattet undersøkelse for tilstedeværelse av furuvednematode (Bursaphelenchus xylophilus) i hogstavfall fra furu og i furubukker av slekten Monochamus. I OK-programmets delaktivitet som omfattet kartlegging av furuvednematode i hogstavfall, ble det tatt 401 flisprøver fra hogstavfall og vindfall av furu (Pinus sylvestris) som hadde tegn på angrep av furubukker i slekten Monochamus. Prøvene ble tatt i Innlandet, Vestfold og Telemark, og Viken. Flisprøvene ble inkubert ved +25°C i to uker før nematoder ble ekstrahert med Baermann-trakt og undersøkt i mikroskop. Furuvednematoden B. xylophilus ble ikke påvist, men den naturlig forekommende arten Bursaphelenchus mucronatus kolymensis ble oppdaget i 16 flisprøver. Siden overvåkingen av furuvednematode startet i 2000, har alle de analyserte flisprøvene, totalt 8924, vært negative for furuvednematode. I OK-programmets delaktivitet som omfattet kartlegging av furuvednematode i furubukker, ble feller med attraktanter for fangst av voksne, flygende furubukker satt opp i Agder, Telemark, Viken (Østfold og Akershus), Hedmark og Trøndelag. Billene ble kuttet i biter og ekstrahert med en modifisert Baermann-trakt. Suspensjonen fra ekstraksjonene ble undersøkt i mikroskop for forekomst av Bursaphelenchus spp. Ingen furuvednematoder ble påvist i de 54 undersøkte billene. Bursaphelenchus mucronatus kolymensis ble ikke heller oppdaget.Overvåking- og kartleggingsprogram for furuvednematode og Monochamus 2022publishedVersio

Skogens helsetilstand i Norge. Resultater fra skogskadeovervåkingen i 2022

Skogens helsetilstand påvirkes i stor grad av klima og værforhold, enten direkte ved tørke, frost og vind, eller indirekte ved at klimaet påvirker omfanget av soppsykdommer og insektangrep. Klimaendringene og den forventede økningen i klimarelaterte skogskader gir store utfordringer for forvaltningen av framtidas skogressurser. Det samme gjør invaderende skadegjørere, både allerede etablerte arter og nye som kan komme til Norge i nær framtid. I denne rapporten presenteres resultater fra skogskadeovervåkingen i Norge i 2022 og trender over tid for følgende temaer: (i) Landsrepresentativ skogovervåking; (ii) Intensiv skogovervåking; (iii) Overvåking av bjørkemålere i Troms og Finnmark; (iv) Barkbilleovervåkingen; (v) Furuvednematode; (vi) Askeskuddsyke; (vii) Andre spesielle skogskader i 2022

Female promiscuity and genetic diversity in passerine birds

This dissertation is about female promiscuity in passerine birds. By using comparative analytical approaches, I have tried to determine why there is such variation in the frequency of this behaviour. I have found that promiscuous species/populations have higher genetic diversity both at neutral loci and at loci directly involved in the recognition of pathogens. These observations may point to benefits from heterozygosity-fitness correlation or increased immunocompetence in offspring. The correlation between female promiscuity and genetic diversity may be driven by confounding variables. I evaluate one such potential confounding variable (covariate of female promiscuity), namely migration distance, but found that female promiscuity and migration distance correlates with different types of genetic diversity (autosomal and Z-linked intronic diversity respectively). Female promiscuity is a mating strategy that varies greatly in frequency in passerines. I found that the level of female promiscuity seem to differ among closely related populations of Cyanistes tits, and that these differences were independent of phylogeny. The hypothesis that female promiscuity predicts sperm lengths was not supported for this Cyanistes dataset. At a broader phylogenetic level (95 passerine spp., 27 families), I observed substantial variation in female promiscuity. In this larger dataset I identify a strong phylogenetic signal, which means that closely related species are similar in their frequency of female promiscuity. Hence, a substantial proportion of variation in female promiscuity will lie among families of Passeriformes. Variation at this phylogenetic level is likely associated with fundamental differences in ecology, while differences among species are likely related to genetic factors. Variation in female promiscuity could also be explained by genetic diversity being more or less beneficial for different species. Using the dataset of 95 spp., I evaluate the hypothesis that parasite pressure selects for increased promiscuity, because female promiscuity may increase immunocompetence in young. I found no evidence for a direct link between parasites and female promiscuity, but the proportion of animal matter in diet (a potential proxy for parasite exposure) was positively correlated with female promiscuity. An alternate evolutionary scenario that may explain the variation in female promiscuity is one where the benefits associated with promiscuous behaviour are universal, but the extent to which the behaviour is practiced is constrained by some factor. I describe a significant negative relationship between male parental care and female promiscuity and I discuss whether it may function as a constraint of female promiscuity. Given its link to genetic diversity, female promiscuity may be of importance for the adaptability and viability of populations. Thus, a thorough understanding of this phenomenon is interesting, not only to evolutionary biologists and ecologist, but also in conservation

Explaining the Evolution of Warning Coloration: Secreted Secondary Defence Chemicals May Facilitate the Evolution of Visual Aposematic Signals

Several pathways have been postulated to explain the evolution of warning coloration, which is a perplexing phenomenon. Many of these attempt to circumvent the problem of naïve predators by inferring kin selection or neophobia. Through a stochastic model, we show that a secreted secondary defence chemical can provide selective pressure, on the individual level, towards developing warning coloration. Our fundamental assumption is that increased conspicuousness will result in longer assessment periods and divergence from the predators ’ searching image, thus reducing the probability of a predator making mistakes. We conclude that strong olfactory signaling by means of chemical secretions can lead to the evolution of warning coloration

An interspecific assessment of Bergmann’s rule in 22 mammalian families

Background Bergmann’s rule proposes that animals in cold habitats will be larger than those in warm habitats. This prediction has been tested thoroughly at the intraspecific level, but few studies have investigated the hypothesis with interspecific data using phylogenetic comparative approaches. Many clades of mammals have representatives in numerous distinct biomes, making this order highly suitable for a large-scale interspecific assessment of Bergmann’s rule. Here, we evaluate Bergmann’s rule within 22 mammalian families—with a dataset that include ~35 % of all described species—using a phylogenetic comparative approach. The method is based on an Ornstein-Uhlenbeck model of evolution that allows for joint estimation of adaptation and constraints (phylogenetic inertia) in the evolution of a trait. We use this comparative method to investigate whether body mass evolves towards phenotypic optima that are functions of median latitude, maximum latitude or temperature. We also assess the closely related Allen’s rule in five families, by testing if relative forelimb length evolves as a function of temperature or latitude. Results Among 22 mammalian families, there was weak support for Bergmann’s rule in one family: A decrease in temperature predicted increased body mass in Canidae (canids). We also found latitude and temperature to significantly predict body mass in Geomyidae (pocket gophers); however, the association went in the opposite direction of Bergmann’s predictions. Allen’s rule was supported in one of the five examined families (Pteropodidae; megabats), but only when forelimb length evolves towards an optimum that is a function of maximum latitude, not median latitude or temperature. Conclusions Based on this exhaustive assessment of Bergmann’s rule, we conclude that factors other than latitude and temperature are the major drivers of body mass evolution at the family level in mammals